Nedreaas’ roman Av måneskinn gror det ingenting diskuteres fremdeles hett, mer enn sytti år etter utgivelse
Til deg som leser:
Dette er en oppsummering av debatten om Nedreaas’ roman Av måneskinn gror det ingenting (1947). Diskusjonen preges av at Toril Moi, Per Buvik og Irene Iversen (samt noen flere) er uenige i lesemåte, konkrete elementer i romanen og mer til. Av og til diskuterer debattantene litt «forbi» hverandre. Tidvis bikker det hele over i en debatt som handler mer om hva litteraturvitenskapen har vært, er og bør være, mer enn om romanen. Debatten i sin helhet viser hvor kompleks og stadig aktuell Av måneskinn er.
Her presenterer vi debatten som siden i juli til tider har gått hett for seg i Morgenbladet, og sporadisk andre steder. For at gjennomgangen ikke skulle bli for lang og dermed umulig å overskue, er de ulike innleggene her forkortet mye. Av plasshensyn kan ikke alle poeng gjengis. Dersom du vil lese innleggene i sin helhet kan du følge linken til hvert enkelt innlegg under hver gjennomgang.
Vi minner også om at Nedreaas selskapet selger pocketutgave av Av måneskinn. Romanen og flotte nett med Nedreaas-logoen vår får du til 100,- per del + porto her på hjemmesiden vår.
Toril Moi, «Kjærlighetstortur». (31.07.2020)
(Nedkortet variant av det muntlige foredraget holdt på digitalt på Nasjonalbibliotekets nettsider, 15.06.2020)
Mois prosjekt er å forstå tiåret 1950 som formet henne, og å utvikle en historisk og personlig lesemåte. Hun hørte Av måneskinn på lydbok og det tok henne lang tid å komme gjennom hele, fordi den «vakte ulidelig pine» i hennes egen sjel. Først tar Moi for seg fortellerposisjonen og rammefortellingene. Om kvinnens altoppslukende kjærlighet til Johannes skriver Moi: «For meg som feminist er det rett og slett pinefullt å lese en roman som fremstiller kjærligheten på denne måten. For ut fra dette synet er det slik at jo mer kvinnen elsker, desto mindre fri blir hun».
Moi mener romanen protesterer mot samfunnet som driver kvinner, enten ugifte eller fattige arbeidskvinner til å ta abort – uansett hvor mye de vil ha barnet. Moi trekker rimelige tråder fra Nedreaas’ roman til NKPs abortsyn og oppsummerer med at for «de kommunistiske kvinnene var abortsaken altså mer et klasseproblem enn et kvinneproblem». Avslutningsvis skriver Moi at romanen handler om et ulykkelig og forspilt liv, med abort og fatal kjærlighet som hovedtema. Hun skriver den legger frem et uhyrlig skremmebilde av en kvinneskjebne som hun som ungjente fremdeles fryktet.
Tilgjengelig bak betalingsmur hos Morgenbladet her: https://morgenbladet.no/boker/2020/07/kjaerlighetstortur
Irene Iversen, «Hvordan leser Toril Moi?» (07.08.20)
Mois lesning av Nedreaas blir forenklende og fordømmende, mener Iversen. Iversen mener Mois leser veldig personlig, men lite historisk. Iversen hevder at Mois lesnings av Nedreaas er på grensen til moralsk fordømmende, og fremhever at den virker «selvopptatt i sin insistering på hvordan det har plaget henne å lese romanen fordi den kvinnelige hovedpersonen ikke handler eller tenker fritt». Iversen mener at Moi nesten ikke tar de litterære grepene i betraktning. Videre mener Iversen av Mois analyse av fortelleren (kvinnen) er enkel og lite sammensatt (Et negativt bilde, er ordene hun bruker om Mois blikk på fortelleren).
Innlegget i Morgenbladet er tilgjengelig her: https://morgenbladet.no/ideer/2020/08/hvordan-leser-toril-moi
Per Buvik, «Mois private lesning» (14.08.2020)
Buvik starter med en rosende gjennomgang av Mois akademiske rennommé og posisjon. Buvik mener prosjektet til Moi, med tekstene om først Mykle og Bjørneboe, nå Nedreaas, er «en bevisst nedbygging av det lille litteraturforskningen kan skilte med av vitenskapelighet». Han spør hvor interessant det egentlig er i faglig sammenheng med en artikkel med et sterkt fokus på artikkelforfatterens barndom og familiebakgrunn. Buvik setter spørsmålstegn ved en slik inngang til Mois Nedreaas-artikkel. Han hevder det er forbausende at en litteraturprofessor legger så stor vekt på at hun «led» seg gjennom romanen, fordi hun opplevde den som «en tung og deprimerende fortelling der klasse, kvinnekropp og kjærlighet rotter seg sammen og blir til uavvendelig skjebne». Buvik spør hvorfor Moi velger å vektlegge sin egen private reaksjon i stedet for å diskutere de spenningene og den ambivalensen teksten er full av, og som mange skarpe lesere før henne har vært opptatt av?
Innlegget i Morgenbladet er tilgjengelig her: https://morgenbladet.no/ideer/2020/08/mois-private-lesning
Toril Moi, «Om å forføre ungdommen» (21.08.2020)
I dette innlegget gjennomgår Moi noen elementer av Iversens, flere av Buviks, kritikk. Moi understreker at hun ble overrasket over kritikken, særlig da hennes tekst ble tolket som et angrep på Nedreaas. Videre utdyper hun at hun anser lesemåten sin som provoserende på Iversen og Buvik, der hun bruker seg selv som eksempel. Moi fremhever at de tre har individuelle reaksjoner på romanen, og at en variant ikke er mer riktig enn en annen – men at enhver reaksjon og følelse i møte med Av måneskinn fortjener videre undersøkelser. Hun avslutter med å kritisere Buviks formalistiske syn på litteratur, der Moi vektlegger det hun kaller lesningens fenomenologi – lesningen er alltid knyttet til et subjekt. Hun runder av med et stikk i siden til det hun kaller en disiplin «som ikke klarer å frigjøre seg fra utslitte paradigmer, vil gjøre seg selv irrelevant» (Buvik).
Innlegget i Morgenbladet er tilgjengelig her: https://morgenbladet.no/ideer/2020/08/om-forfore-ungdommen
Per Buvik, «Små brikker i litteraturens tjeneste» (28.08.2020)
Buvik fremhever flere aspekt han er enig med Moi i. Han redegjør for litt av litteraturhistorien. Han understreker likevel at rimelig utlegninger må stå i dialog med tidligere forskningsbidrag. Avslutningsvis skriver han «alle vet ellers at litteratur fra en nær – og særlig fra en fjern – fortid stiller helt spesifikke krav til kunnskaper og nøyaktighet, blant annet hva angår språk og kontekst. Kravet til lærdom utelukker selvfølgelig ikke personlig engasjement, men gjør samtidig forskeren, kritikeren, skribenten eller studenten til det de uansett er: små brikker i litteraturens tjeneste. Å ville gjøre seg selv til hovedperson, er enda et symptom på et samfunn der det narsissistiske individet har fått altfor stor plass.» Siste stikk kan sees som et direkte svar på Mois omtale av litteraturposisjon Buvik tilhører (slik hun avsluttet innlegget 21.08).
Innlegget i Morgenbladet er tilgjengelig her: https://morgenbladet.no/ideer/2020/08/sma-brikker-i-litteraturens-tjeneste
Line Normann Hjorth, «Mansplaining» (04.09.2020)
Også Line Normann Hjorth, førstelektor i allmenn litteraturvitenskap ved UiB, melder seg på debatten. Ingressen hennes lyder som følger: «Per Buvik reduserer Toril Moi til et samfunnssymptom». Hun stiller seg bak Moi, som hun omtaler som et akademisk forbilde. Normann Hjorth mener Buviks kommentar til Moi er belærende og forunderlig – den skulle i så fall vært rett mot noen som hennes selv, ubefestede akademikere, snarere enn mot en internasjonal anerkjent akademiker med mange innflytelsesrike litteraturteoretiske bøker på merittlisten. Normann Hjorth avslutter med at hun skulle ønske Buvik heller «hadde tatt imot Mois invitasjon til samtale» og at denne uten tvil ville blitt interessant.
Grethe Fatima Syéd, «Bryter med Mois feminisme» (04.09.2020)
«Moi høvler for mange hjørner av Nedreaas’ roman», slik lyder den godt oppsummerende ingressen til Syéd. Hun foreslår blant annet å se hovedpersonen i Av måneskinn som et feministisk forbilde, da hun bryter samfunnets konvensjoner, kirkens bud, moralens normer og jussens lov. Altså helt motsatt av slik Moi ser henne. «Hun [fortelleren] lever ut den seksualiteten som samtlige instanser samt familien krever at skal undertrykkes. Hun handler ut fra sitt eget begjær, legger egen fremtid på bordet, kjører sitt eget løp i en bygd der alle vet alt om alle, drømmer om utdannelse, knytter vennskap med den utstøtte Morck og trasser i det hele tatt vilt på alle punkt».
Syéd mener Nedreaas er sammensatt og mer nyansert enn feminister ofte vil fremheve (eller til og med forstå?). De blir da «helt og holdent avhengig av halve Nedreaas, nettopp på grunn av Av måneskinn og måten den har virket, men må se sitt verdensbilde satt i et unådig lys av andre halvparten. Moi hevder at hun diskuterer abortsynet i romanen i detalj. Men hun går aldri egentlig inn i det, mener Syéd. Hun kommer med noen sitat som avfeies som «“fullstendig forenlig med alskens religiøse og patriarkalske pro-natalistiske holdninger”, og når hun avslutter artikkelen med å lovprise sosialdemokratiet og kvinnebevegelsen, forstår jeg det som en feiring av at verden heldigvis har kommet lenger». Slik avslutter Syéd.
(for mer utfyllende oppsummering, se Syéds lengre tekst i BLA, 16.09.20)
Innlegget i Morgenbladet er tilgjengelig her: https://morgenbladet.no/ideer/2020/09/bryter-med-mois-feminisme
Toril Moi, «Hva med å diskutere saken?» (04.09.2020)
Samme dag som Syéd publiserte sitt svar til Moi, svarer Moi igjen på kritikken, denne gangen kun fra Buvik. Moi starter innlegget med å si at hun ikke klar over hvilke deler av hennes første innlegg, «Kjærlighetstortur», som får Buvik til å mene hun ikke går i dialog med tidligere forskning, samtidig sier hun seg enig i Buviks påstand om at det blant annet er «uakseptabelt å bidra til å gjøre en tekst mer entydig og mindre kompleks enn den er». Videre forsvarer hun seg med ramse opp sju komplekse aspekter ved romanen, for eksempel punkt fem; «fremstillingen av kropp og seksualitet i romanen samtidig insisterer på alle barns rett til å bli født og på elskende kvinners naturgitte ønske om fruktbarhet. Dette kompliserer romanens holdning både til kjærlighet og til abort». Hun argumenterer for at hele hennes prosjekt, om å forstå norsk litteratur og kultur på 1950-tallet, er større enn bare en litterær analyse. Hun skriver at «å tenke historisk er blant annet å være opptatt av historiske forskjeller. Dette er ikke moraliserende. Det handler ikke om å vise at dagens syn er bedre enn romanens. Det handler derimot om å forsøke å forstå hva kulturen gjorde «tenkbart» i 1947».
Innlegget i Morgenbladet er tilgjengelig her: https://morgenbladet.no/ideer/2020/09/hva-med-diskutere-saken
Irene Iversen, «Fortørnet, jeg?» (11.09.2020)
Ingressen lyder slik: «Diskusjonen mellom Toril Moi, Per Buvik og meg er ikke blitt noen samtale, men kan kanskje bli det». Dette er rimelig oppsummerende for hele debatten. Iversen begynner med at hun holder fast ved kritikken først framlagt mot Moi, om at hennes lesning er forenklende og til tider grenser mot moraliserende – særlig mener Iversen dette henger sammen med at hun ikke tar kvinnens sterke fortellerstemme med i betraktning, men kaller henne for stum i kjærlighetshistorien. Iversen roser Moi for delvis å initiere en samtale om hva som var skrivbart i 1947. Selv mener Iversen det «mest interessante i Nedreaas’ tilfelle ville være å definere hvordan hun brøt med de litterære forventningene eller normene». Angående aborttematikken siterer Iversen NKP-eren Eva Rønnow fra et innlegg i Friheten: «Ingen har tidligere talt det ufødte barns sak i en hel roman». Iversen mener abortkampen slik Nedreaas viser den i Av mpneskinn snarere var en kamp som handlet om å gi arbeiderkvinner tilgang til prevensjon og bedre materielle og sosiale kår, og særlig få slutt på stigmatiseringen av ugifte mødre. Slik ble den likevel ikke forstått av mange kommunister i samtiden.
Iversen skriver videre om ulike feministisk tolkning av Nedreaas til ulike tider. Hun trekker fram et skifte etter 2000, med et fokus på det mangetydige og åpne i Nedreaas’ tekst. Åsfrid Svensen slutter seg til Iversens påstand fra 2003, om at kvinnens fortelling ikke er en «enetale», men er «dialogisk», ved at kvinnen hele tiden henvender seg til mannen som lytter, og krever at han skal lytte og forstå hva hun forteller, skriver Iversen. Hun avslutter med å vise til enda en tolkning, av Christine Hamm, som sier at Nedreaas’ roman handler om en kvinne, som selv om hun foretar flere aborter, hevder «sin moralske rett til å bli mor» selv om hun er ugift.
Innlegget i Morgenbladet er tilgjengelig her: https://morgenbladet.no/ideer/2020/09/fortornet-jeg
Christine Hamm, «Derfor bør vi lese Nedreaas» (18.09.2020)
Hamm stiller seg bak Moi, og mener hun bruker sin egen leseopplevelse som en inngang til å forstå Av måneskinn. Dermed ikke ut fra en tidstypisk narsissisme, som Per Buvik antyder. «Ved å være åpen om denne personlige reaksjonen får Moi sagt at romanen provoserer fordi den holder fast ved den kvinnelige hovedpersonens fatale tiltrekning til “feil mann”. Og uansett hvordan Nedreaas som forfatter stiller seg til denne kjærlighetsmyten – noe jeg mener forblir notorisk uklart i romanteksten – så skildres den i all sin destruktive kraft. Det gjør ikke romanen til dårlig litteratur, tvert imot». Hamm avslutter med å understreke at hun mener Mois personlige engasjement makter å anskueliggjøre nettopp hvorfor vi bør lese litteratur – og at dette er særdeles viktig i dag.
Innlegget i Morgenbladet er tilgjengelig her: https://morgenbladet.no/ideer/2020/09/derfor-bor-vi-lese-nedreaas
Grethe Fatima Syéd, «Den brysomme arven etter Nedreaas» publisert i tidsskriftet BLA (16.09.20)
«I debatten som fulgte, ble fokus dessverre flyttet bort fra romanen og over på litteraturvitenskapens selvforståelse, mens det som egentlig gjør romanen vanskelig å svelge for Moi, i liten grad ble berørt» skriver Syéd. Hun vender dermed tilbake til det som burde være selv roten i debatten – selve romanen.
Syéd mener Moi fortier og fordreier viktige sider ved Av måneskinn – for å beskytte seg. Syéd tror det er fordi verdigrunnlaget som fremføres med så sterk litterær kraft, går på tvers av Mois eget. I stedet for å endre sitt eget verdigrunnlag, mener Syéd at Moi dermed gjør vold mot den romanen hun søker å analysere. Videre gir Syéd Moi kred for hvordan hun fint får frem hvor stum hovedpersonen er, hvor stumme både hun og Johannes er i relasjonen.
Deretter påpeker Syéd flere elementer ved romanen hun mener Moi ikke ser eller mistolker. Først påpeker Syéd hvordan mannen i rammefortellingen går inn i en tradisjonell kvinnelig lytte- og omsorgsrolle – ikke en kvinneforfører slik Moi tolker ham. Videre mener Syéd det er jenta som forfører Johannes under deres første møte i skogen, ikke omvendt slik Moi ser det. Moi mener i sitt innlegg at kjærligheten er kvinnens skjebne, ikke mannens. Men Syéd understreker at også Johannes, det lille vi ser av kvinnens ektemann og mannen i rammefortellingen preges radikalt av henne. Syéd mener man kan lese romanen med et annet fokus enn Moi inntar, se mer enn «den evig forterpede kvinneundertrykkelsen enkelte feminister elsker å kjæle med. Da blir det mulig å se at også Johannes lider. Kanskje elsker de henne alle tre, like vondt og ødeleggende. Kanskje ville de ikke valgt annerledes om de kunne».
Syéd mener Moi demoniserer Johannes. Selv anser hun ham som «en passelig tafatt tufs med sosial underlegenhetsfølelse og klatrementalitet». De er begge to enige om romanens klare samfunnskritikk. Syéd skriver at det verken er Johannes eller kjærligheten som har hovedskylden for kvinnens undergang. «Lidelsene så å si alle kvinnene i boken går gjennom, er symptom på en syk samfunnsordning, en livsfiendtlig moral, en kynisk økonomi og en hyklersk religion». Videre omtaler Syéd konkrete eksempler av Moi kritikk av Buvik og Iversens innlegg som særdeles freidige.
Syéd foreslår, stikk i strid med Mois lesning, å se kvinnen i Av måneskinn som et feministisk forbilde. Hun formulerer det presist slik:
Det plager Moi at Nedreaas har beskrevet en kvinne som ikke tenker eller handler fritt, skriver Iversen. Men er det ikke også nettopp det hun gjør? Hun bryter samfunnets konvensjoner, kirkens bud, moralens normer og jussens lov. Ikke minst bryter hun med Mois sterile 70-tallsfeminisme og verden slik hun gjerne skulle sett at den så ut. Hun trasser vilt på alle punkt, vil sprenge rammene, drømmer om utdannelse og frigjøring, knytter vennskap med den utstøtte Morck og ønsker i det hele tatt noe mer enn det som er tillatt for en ung arbeiderkvinne å se for seg. Hva har ikke dette krevd av mot! Kostet av styrke! Hva med å se henne som et feministisk forbilde? En som har banet vei for andre?
Syéd mener Moi, gjennom å snakke ned kvinnens følelser som romantisk myte og kvinneundertrykkende ideologi, også gjør kvinnens begjær svart. Hun fratas dermed myndighet i eget liv, kraft til å påvirke egen skjebne, ansvar overfor den og eierskap over egen seksualitet. Avslutningsvis skriver Syéd at mens Moi finner romanen deprimerende, synes hun den er styrkende og vakker. «Men så vil jeg heller tortureres av kjærlighet enn av slumsete lesing».
Innlegget er tilgjengelig på BLAs nettsider her: https://blabla.no/essay/2020/09/den-brysomme-arven-etter-nedreaas#_ftnref3
Kaj Skagen, «Kommunisten som feira lidenskapen» (02.10.20)
Skagen oppsummerer debatten og problematiserer særlig abortsaken i romanen ytterligere. Han setter ord på hvorfor han mener romanen skaper så stor spild og mange følelser, selv så lenge etter utgivelse: «Ein skulle tru at vi er meir hardhuda no, men sjølv trur eg det er lenge sidan ein litterær tekst har skaka meg meir enn sluttscenene i Av måneskinn gror det ingenting, der den unge kvinna lemlestar seg sjølv med strikkepinnar og i kyrkja under orgelspelet blør ut eit foster, som ho samlar opp i eit tørkle og grev ned på den mørke kyrkjegarden etterpå. Det er truleg ein av dei sterkaste romansluttane i norsk litteratur, og det er sterkt enno, av di abort stadig er eit tabuemne, berre på motsett vis av for hundre år sidan, då handlinga går føre seg». Videre om aborttemaet understreker Skagen at saken for fri abort ikke finnes i romanen. Sluttscena er så sterk fordi kvinnen egentlig vil ha barnet, samtidig blir hun tvunget til å drepe det «av dårlege konvensjonar og endå dårlegare økonomi». Skagen utdyper hvorfor saken om «fri abort» ikke finnes, fordi abort i romanen bare er tvungen abort. «Kvinna vil ikkje ha fridom til abort, men til å føde barnet, pleie og oppfostre det» skriver han. I romanen er abort dermed «å øve vold mot livet selv». Nedreaas kjemper for kvinners frihet til ikke å ta abort, understreker Skagen. Først senere i kvinnekampen ble dette snudd om til frihet til å ta abort.
Skagen mener romanens verdensforståelse styres av at kjærligheten og lidenskapen er kjerne i livet. Kjærlighetsbudet er det høyeste, så høyt at det også trumfer tradisjoner, læresetninger og folkesnakk som undertrykker erotisk lidenskap. Derfor, mener Skagen, er det kvinnen i romanen som er fri – ikke Johannes, da han er en slave under de sosiale konvensjonene.
Publisert i «Dag og tid», fredag 2. oktober 2020. Tilgjengelig bak betalingsmur på Dag og tid sine nettsider her: https://www.dagogtid.no/kommentarar/-kommunisten-som-feira-lidenskapen-6.3.17502.e03688a6b0
